Snø og trøstedikt til Pompel

På vei til landhandelen i går tok jeg noen bilder på øya her, i det jeg syns var et alldeles deilig snøvær. Badehusene minnet om alt annet enn sommer. (Bildene er klikkbare)







En nedsnødd småbåthavn. De så litt forlatte og overgitte ut de stakkars båtene som lå der.





Denne skøyta var et vrak. I flere somre nå har en (eller flere) ildsjeler arbeidet med å bringe den tilbake til sin fordums prakt. Det er litt av et prosjekt å gå i gang med. Utrolig at noen har kunnet klare å gjøre en båt ut av den halvt nedsunkne plankehaugen som lå der.





Da jeg kom hjem igjen var jeg lykkelig over å se at varmekablene hadde gjort jobben sin. 60 meter oppoverbakke til huset er en utfordring på vinterføre for å si det forsiktig. Det er ikke mulig, uansett hvor hardt man prøver, å få en slik vei måkt godt nok til at den blir snø- og isfri. På grunn av smale veier fulle av snø, er det heller ingen parkeringsmuligheter utenom på egen eiendom. Før varmekablene var det slik: Oppover var cluet å få stor nok fart til å komme på toppen, samtidig som man ikke måtte ha så stor fart at man kræsjet med huset på toppen. Man måtte klare å svinge unna huset i siste øyeblikk - helst uten å få sleng på bilen. Vaktmesteren har flere historier om å ikke ha stor nok fart, bli stående midt i bakken, og deretter komme i det store siget nedover igjen. En gang havnet han i den gamle eplehagen som engang fantes her. Det gikk bra med bilen, stoltheten var det verre med... Andre besøkende har hatt ublide møter med portstolpen nederst i bakken. Portstolpen hadde en slags utstikker som fungerte som en boksåpner på bilers karosseri. Men det har også vært en utfordring å komme ned igjen. En svoger endte i postkassestativet. Det store marerittet har også vært tanken på at noen skulle passere forbi akkurat i det man er i det store ukontrollerte siget nedover.
Selv har jeg også noen minner om å prøve og klare bakken til fots med to fulle bæreposer.
1) Man tager tak i gjerdet med den ene hånda
2) Man drar seg oppover med den ene handa på gjerdet, mens man sleper bæreposene med den andre hånda, mens beina går rundt som hjulvisper under en. Morro!
Vel, det var de "gode" gamle dager. Nå har vi heldigvis fått litt sikkerhet her.







Kjøkkenhagen ligger nedfrosset. Jeg syns det er rart å tenke på at under all denne snøen ligger massevis av planter klare til å komme opp igjen til våren - som om ingenting har skjedd. Mynte, salvie, lavendel, timian, og oregano bryr seg overhodet ikke om at de har blitt utsatt for frost og kulde. De er like blide de når de titter opp igjen.









Vrihasselen ble nesten et lite kunstverk mot den hvite snøen.




Tilslutt et lite trøstedikt til Pompel som sliter med sludderslapsnø (fantastisk ord!) på vestlandet.

TRO IKKE FROSTEN

Tro ikke frosten som senker en fred

av sne i ditt hår.

Alltid er det på jorden et sted

tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned

i skumringens fang.

Alltid er det på jorden et sted

soloppgang.

Skrevet av André Bjerke

-Vinterlig hilsen fra Pilt