Jeg har med vilje unnlatt å snakke med Pilt om all snøen som har kommet her de siste dagene - litt utfra strutseprinsippet, hodet godt begravd i sanden øh... snøen... i håp om at det som ikke snakkes høyt om, ikke eksisterer...
En kan vel trygt si det har vært en feilslått taktikk...
Dette er jo normalt sett tida for å ringe Pilt og kvitre om små vårtegn i hagen, mens hun baser i snøen på jakt etter inngangsdøra som gjerne snør helt bort bare hun såvidt har vært nede i postkassa...
Men hittil har eventuelle vårtegn glimret med sitt fravær her på bjerget - om en da ser bort fra den særdeles vårlige brisen (les: storm) vi hadde i oktober/november/desember/deler av januar..
Så hva gjør man da når Kong Vinter barsker seg så snøen ligger relativt stand by i opptil flere døgn - og man ikke kan ringe og terge opp Pilt til å gå løs på hagen sin med hårføneren?
Jo, man gjør det enhver vestlending stort sett bare forbinder med østlendinger - fortrinnsvis avbildet på julekort ( gjerne ikledd nisselue) - man går på ski!
Til bursdagen i fjor fikk jeg nye ski - smørefrie sådan, med disse hypermoderne bindingene hvor skiskoen bare plasseres nonchalant ned, hvorpå bindingene som ved et mirakel klapper seg fast i ren takknemlighet... piece of cake, med andre ord...
Tidspunktet for avstart ble planlagt med omhu - ikke for lyst (noe usikker på egne ferdigheter...), ikke for mørkt (skummelt).. Ikledd stilongs, skibukse, jakke og skisko satt jeg og observerte hvordan dagslyset stadig svant hen og i rette øyeblikk mellom lyst/mørkt sto jeg ute og var klar til å smette på skiene...
Ja, jeg skrev "smette på skiene" - vel, alt er relativt........
Etter å ha plassert skoen forsiktig, deretter bestemt, deretter for fullt trøkk akkompagnert av bannord jeg i grunn ikke visste jeg kunne, lå jeg i avansert yogastilling i snøen med ski og staver i vinkler en turner verdig, for å få de hersens møkkaskiene til å henge fast på skoene. Eneste lyspunkt var den gode planleggingen av (manglende) dagslys - det var i det minste umulig å se basketaket for evt forbipasserende...
Men: Der det fins vilje fins det veg - så det tok ikke all verdens tid før slaget var vunnet - skiene hang på, turen kunne starte - dog var himmelen blitt noe mørkere enn først tenkt...
I fint sig bar det nedover første bakken - den artige summingen fra det smørefrie underlaget ga assosiasjoner til dovne humler en solrik sensommerdag - og smilet festet seg ved tanken...Ned andre bakken krevdes det litt mer fokus på utforkjøring, da snødekket var hardstampet og oljeglatt etter x antall biler hadde prøvd å forsere bakken med vekslende hell - smilet gled over i triumferende latter da plogeteknikken viste seg å være i beste velgående og jeg kom ned uten knall og fall!
Vurderte et øyeblikk å skøyte lekent over det lille flate partiet før neste unnarenn, men slo det fra meg da tuppene gravde seg godt inn i en snøfonn som plutselig sto midt i veien..
Etter litt plundring med å få skiene i revers, var jeg til slutt ved den lille (men bratte) bakken ned til endeløse metere med flat vei hvor fordums skiteknikker virkelig skulle frem i lyset (eller mørket, da...).
Jeg satte utfor med et innvendig bilde av meg selv i fin stil hele veien ned, som motivasjon.. Etter noen ørsmå metere kom det første nykket - hva i all verden...har de brøytet her?? Asfalten gjorde det neste rykket såpass kraftig at balansen gikk helt i dvale og resten av bakken ble en endeløs affære av glid-rykk-gli-rykk-rykk...jeg delvis gled og rykket framlengs, skrenset sidelengs og telte ikke mindre enn 8 bein og skitupper på ferden...
Vel nede på flat mark sto jeg mirakuløst nok fremdeles på beina, men kjente at jeg hadde forstrekt opptil flere muskler jeg ikke ante jeg hadde over hele kroppen... Men jeg hadde overlevd! Foran meg lå veien flat - det var bare å legge ivei i fint driv...
Sa jeg de hadde brøytet?
Smørefrie ski liker ikke brøytet vei...Og den der irriterende hvininga fra det smørefrie underlaget klarte nesten å overdøve den etterhvert høye pesinga som kom av anstrengelsene for å flytte skiene ry-ykk-vis forover...og det begynte å bli mørkt....
Jeg snudde...
Det sies alltid at når man er på tur, går hjemturen så mye raskere... Mulig det - i BIL, kanskje... Men det sier seg selv at når turen hjemmefra bare gikk nedover og nedover, bakke etter bakke - så MÅ nødvendigvis returen bære preg av det motsatte.... Det er en naturlov - som heller ikke sviktet denne gangen....
Etter ørtenhundretusen ry-y-ykkk på flat vei (med EKSTREMT provoserende masing fra smøredrittfritt underlag!), startet klatringa... Og se DER kom skiene til sin rett! Med armene hengende rett ned, tunga slapt hvilende på glidlåsen til jakka og synsforstyrrelser av 6. grad med sydhavsøyer skinnende i det fjerne, gikk ferden oppover, stabbende med skitupper rett frem - fiskeben var helt unødvendig (takk og lov!).
Med hodet godt lent inntil inngangsdøra, startet det siste basketaket for kvelden - denne gangen for å løsne skoene fra skiene...
Og mørket senket seg....
- Pompel
