Oppfølging i PULS idag

NRK-programmet PULS hadde oppfølging av ME/kronisk utmattelsessyndrom i kveld. Mange har reagert på at det forrige programmet den 16.01 omhandlet noen som var blant de aller sykeste ME-pasientene. Jeg syns ikke det gjorde noe. Jeg syns det er viktig å vise hvor syke noen av pasientene faktisk er, eller har vært i et tidligere stadium av sykehistorien sin. Jeg syns det er viktig å vise at folk faktisk kan være såpass syke, og likevel blir mange ikke tatt på alvor. Det finnes ikke noe kompetansesenter, ingen rehabiliteringstilbud, ikke noen overodnet plan for denne pasientgruppen. Heldigvis er ting på vei til å skje. Et av departementene har bestilt en rapport/oversikt over forskningen på området. Jeg har hørt rykter om oppbygging av et kompetansesenter, men husker selvfølgelig ikke hvem/hva/hvor osv. Ullevål sykehus har avholdt sitt første mestringskurs for pasienter i høst i samarbeid med ME-foreningen. Jeg lurte på om det var noe for meg, men så kom jeg på at jeg allerede har måttet lære all mestringen uten noen hjelp fra det offentlige, så det er vel ikke noe vits i å bruke energi på det nå.

I kveld ble en ung kvinne intervjuet i PULS, og hun var ikke like syk som pasienten i det forrige programmet. Så da har jo kritikerne av det forrige programmet fått sitt.

Det jeg la aller mest merke til i programmet denne gangen var følgende: Da programlederen begynte å snakke i reportasjen, sa hun at det skulle handle om ME osv. Jeg er vant til at når det skal snakkes om dette, så handler det alltid om å måtte forklare hva ME er. Denne gangen snakket programlederen som om alle visste hva ME er. Hun forklarte ikke noe som helst om syndromet. Jeg ble helt paff, og begynte nesten å le. Det var så deilig at hun gjorde det på den måten. Bare nevnte navnet, på samme måte som hun ville gjort om det skulle handlet om MS, HIV/AIDS, fobier eller noe annet alle kjenner til. Nå lever jeg ikke i den villfarelsen at alle som så programmet skjønte hva dette handlet om, men det ble en så deilig opplevelse allikevel. Det skal ikke så mye til for å glede en Pilt en mandagskveld.

Oi, der begynte en av naboene å fyre opp raketter gitt. Huset her ligger på en høyde, så alle lysene og fargene som smeller er akkurat i høyde med vinduet mitt. Nesten litt skummelt, men flott allikevel.

-Pilt