1. mars 2006

Hjelpes meg...

I dag er det fint vær, sol og snøen pynter opp terrassen.
Det er fridag og alle muligheter ligger åpne; Jeg kan gå en tur, gå på besøk, ta en tur på kafé, lese ei bok, sitte på terrassen godt innpakket i ullteppe med en varm kopp te og nyte solstreifet...
Og hva gjør jeg?
Gulvteppene er lagt ut i snøen til rens, puter er ute til lufting, støvsuger`n har surret og gått, bøtta fylt med varmt vann og vaskekosten står klar til dyst..

Når skjedde denne ultimate forandringen i min personlighet??
Det er som om voksentilværelsen har sneket seg innpå og kastet seg over meg med klamme, ajaxduftende hender...

Hvor ble hun av, hun som kunne stått på barrikadene for hybelkaninenes ve og vel - for dermed med god samvittighet og et bredt glis bruke dagen til alt annet enn praktiske ting?
Når ble dette ukjente vesenet vekket til live - en skapning som ikke klarer å slappe av før husarbeidet er unnagjort?
HVEM ER DU??

Hm, lurer på om jeg kanskje skal vaske de gardinene og vinduene også.....bake boller kanskje......


-Pompel

4 kommentarer:

Anonym sa...

Oi, jeg tror du trenger alvorlig avkobling. Ta med de nye skiene dine over fjellet du, og prøv ut snøen som aldri tar slutt her. Så skal du få en kopp varm kakao etterpå, mens du hører meg fortelle at hybelkaniner kan bli en utrydningstruet art. Det er derfor jeg tar så godt vare på dem. (Det er hit de rømmer skjønner du når noen er ute etter dem). Etter det vil du nok føle deg litt bedre igjen :-)

Anonym sa...

Oi, glemte å si: Mens vi hører Moulin Rouge CD'ene på full guffe -da blir ALT bra igjen :-)

Anonym sa...

Faller litt mer til ro når jeg leser dette - tydeligvis mener du det fremdeles er håp og det er en deilig god tanke....:0)

Anonym sa...

Ja, det er alltid håp. Mitt navn er forresten ikke Pilt lenger. Mitt navn er Nansen, Fritdjof Nansen. Jeg trosser snø langt oppover beina, og vind og snøføyk på min ferd til naboen, som jeg er helt sikker bor på nordpolen. Det føltes i allefall slik da jeg trosset elementene for å hente grønnsakene mine hos dem. Heldigvis så jeg ingen isbjørner.