Våren er på vei

Jeg sitter og venter på våren, en av årets store høydepunkter. Det slo meg plutselig at her jeg bor kommer ikke våren først og fremst i form av synsinntrykk, f. eks. i form av å se de første vårblomstene. Pompel har snakket om å lukte våren, men jeg forbinder ikke våren primært med lukt heller. Egentlig handler våren her om en haug med lyder som plutselig dukker opp. Og jeg merker at jeg går og lytter hver eneste dag etter en helt bestemt lyd. Det er lyden av grågåsa som kommer tilbake fra vinteroppholdet sitt et eller annet sted i sydligere (tror jeg i alle fall) strøk. Ingen her i huset trenger å være i tvil om når grågåsa er kommet tilbake. Grunnen er at endel av dem bruker huset her som utkikkspost når de kommer tilbake. Og når de lander på pipa hører vi det som et brak som går gjennom hele huset, som om taket er i ferd med å ramle i hodet på oss. Jeg er klar over at det høres overdrevent ut, men det høres altså slik ut. Og så hører man de hese skrikene deres over øya her. En annen yndet landingsplass er i toppen av en furu, oppå et skjærereir. Stakkars skjærene, de får jo hysterisk annfall stakkars, og det blir ganske mange lyder ut av det. Når grågåsa er tilbake er det vår, da er det ingen vei tilbake. Jeg venter og venter utålmodig på dem. Dessuten er det et ganske artig syn å se de digre grågjessene sitte på tak og i trær, det er jo ikke det man forbinder med gjess mener jeg. Så store fugler hører liksom til på bakken eller i vannet - men slik er det altså ikke her.

Et annet vårtegn man kan høre tydelig er alle fuglene som er i gang med å sikre seg redeplasser og partnere. Det synges og krangles i hver busk. Akkurat det teateret er i full gang. Det før nevnte skjæreparet i furua har ikke mindre enn tre redeplasser i det samme treet, i tre etasjer. I fjor valgte de penthouset på toppen, det gjør de visst i år også. Nå flyr de rundt med kvister i nebbet og reparerer leiligheten fra i fjor. Det samme ser jeg kråka gjøre. Heldigvis har en av naboene nettopp klipt epletrærne, så det skulle være nok av greiner å ta av.

Et annet vårtegn er at et skogsduepar kommer tilbake. De har den samme redeplassen hvert eneste år. I år har dessverre den naboen som så langt har huset treet med skogsdueparet valgt å hogge ned akkurat det treet. Noe som gjør meg ganske trist. Jeg har hatt mye glede av å følge det vakre paret. Jeg håper de finner en fin redeplass i nærheten, slik at de fortsetter å komme på besøk på verandaen min på jakt etter godbiter. De pleier å sitte i et stort tre med ville moreller, hvor de titter ned på verandaen her, mens de sitter og kurrer. Det er en hyggelig lyd som sier vår. Senere på sommeren har de fest på de ville morellene.

Seint i går kveld hørte jeg et annet tegn på at vinteren er på vei til å gi slipp. Med et kjempebrak skled snø og is av taket, og landet i en haug i hagen. Det går definitivt rett vei.

- hilsen Pilt og fulgene