I det vi kjører inn på den siste smale hovedvei, så nikker jeg til Pompels setning om at vi liksom kjører tilbake i tid, som å besøke mormor igjen svarer jeg. Det er en godfølelse som brer seg, nesten som å komme hjem. På tunet gikk små og store fritt som om det skulle være dagligdags der i gården. Det var nettopp det , det antageligvis skulle være. Ikke tilbake i tid, nødvendigvis, men en slags herlig blanding mellom nytt og gammelt, med et slags usynlig neon skilt som spurte en:
Do you remember?
Hvem kunne glemme? Hvem ville i det hele tatt forlate en slik verden?
Det var menneskenes dag på gården, de små som hoppet og plasket seg opp til himmelen via 3,5 cm dypt vann, de noe eldre som enkelt husket tilbake til hva slike enkle bevegelser og opplevelser var verdt. Hvor dypt de etset seg inn i et stadig mer voksende sinn.
Fra pomp og prakt utsikt, fikk Muffedillen øye på havet. Sin barndomskamerat. Sitt savn. Følelsen ved å være i nærheten, lytte til lydene, kjenne med egen nese, at jo, her er det fjære og flo. Kan du kjenne duften av fjære? Ja til og med tjære duften dukker opp igjen.
Mang en arbeidsøkt antas er lagt ned for å komme tilbake i tid. Det herlige visuelle miljø, ble inntatt i lange kjærlige blikk. En gang vokste Muffedillen opp i slike omgivelser. Nå var han vokst fra, men lengtet alltid hjem. Alltid.
Garnet lå igjen, på den skeve gamle trebryggen, som om fiskeren var ropt inn til et av dagens måltider. En gang het fiskere som denne, Kornelius, gjerne med C. De røkte pipe og hadde kinnskjegg må vite. Påkrevet antrekk var selvfølgelig en tidligere blåfårget snekkerbukse. Noen het også Bjarne, uten noen flere dikkedarer enn det.
For det var slik det var den tiden den gang. Minst mulig dikkedarer.
Takk for opplevelser.
Muffedillen…
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Det der var veldig godt skrevet!
Kanne
Her i bloggen kommer ofte kommentarer lynkjapt og mer eller mindre gjennomtenkt. Jeg har lenge tenkt at jeg skulle kommentere, men ikke lynkjapt denne gangen, fordi innlegget satte igang en del refleksjoner som jeg ville tenke ferdig først.
For det første vil jeg si at Muffedillens innlegg er vakkert og godt skrevet.
Det jeg ble sittende å tenke på er dette med tid. Vi var tilstede samtidig, og likevel har vi så forskjellig opplevelse av tid. Nåtiden opplevde vi jo alle sammen. Men der Muffedillen fikk gode minner om fortid, så er det motsatt for meg. Det har vel med å gjøre at gårder ikke inngikk i min barndom, annet enn et og annet gårdsbesøk med skolen. Derfor handler dette stedet tvert imot om fremtid for meg. Fordi jeg hele tiden har visst om alle planene som er blitt lagt, og etterhvert gjennomført. Samt alle de planene som fremdeles legges, og forhåpentligvis blir realisert. Derfor er gården hele tiden et sted for framtidsprosjekter.
På gården var det også fire småpiker på 4-5 år på besøk denne dagen. Det slo meg at vi forhåpentligvis er med på å skape gode barndomsminner for dem. Jeg håper de en gang vil kunne se tilbake på sine barndomsopplevelser på gården med like varme tanker som Muffedillen skriver om her.
Sterkest av alt slår det meg at det er et privilegium å få være med på denne ferden, både i før, nå og etter-perspektivet :-)
Legg inn en kommentar