15. juni 2009

Med brusk og bram...

Fra den tidligste morgenstund hørtes det ut som om det var flyttet inn et mini menneske til Pompel og Muffedillen. Lyder som uff og huff, sukk og stønn startet den skyfrie dagen her vest. Det var dog bare Pompel som forberedte seg til dagens lille ”gi litt av deg selv” aksjon.

Vel, aksjon og aksjon, det var vel mer et inngrep i privat sektor, som Pompel skulle gjennom. Som ei lita jente i verste trass alder stilte hun noe trøtt i håret opp med den myndigste stemmen hun kunne fremskaffe på en slik en tidlig morgenstund: Eg har ikkje lyst, eg har slettest ikkje lyst i det heile tatt.

Muffedillen forsøkte etter beste evne å ufarliggjøre den nær forestående begivenhet, uten særlig hell. I mange dager hadde hun lagt ut om idrettskade problematikk til de som hadde lyst til å høre på. Det er bare menisken, kunne Muffedillen sitte rolig og tilbakelendt og høre på.

På nærmest rekordtid hadde Pompel fått tilbud om inngrep så kjapt at hun nesten ikke fikk tenkt seg om. Hun svarte ja, men nå angret hun veldig.
De neste timene går med til fasting – ingen drikke – ingen mat – ingen røyk. Fra den andre siden av bordet får jeg blikk bare små valper klarer å sette opp, i det de vet de har gjort noe galt. Men intet hjelper. Pompel har heller ikke gjort noe galt. Hun har bare brukt kneet sitt for mye. Muffedillen tenker tilbake på de gangene han kunne huske at Pompel har ligget på kne, eller vært i en slik stilling at kneet fikk slik en urettmessig belastning.

Han kunne komme på de gangene de lå på gulvet og hadde sine musikk quiz’er. Det i seg selv pleide å ta på. I hvert fall for den som gikk tapende ut av duellen. For vinneren og for den saks skyld, rett svar gir jo adgang til Sambucca flasken og et Shot glass må vite. Han kunne fint erindre sin kjære Pompel krype på sine knær fra stue inn til kveldsstellet på badet. Både som vinner og som taper. Nå gjorde begge deler vondt.

Bare det å se hun fikk det til å stikke noe ekstra, i det han visste at han selv, ikke kunne være sykepleier de nærmeste dager…og netter… Jobben kalte nemlig på han. Så fikk han altså ikke forsøkt seg i hvit sykepleier uniform denne gangen heller. Livet byr på skuffelser, når du minst aner det.

For ikke å holde på dere hele kvelden, så hopper jeg nå, ja tenk, JEG er i stand til det, til det tidspunktet hvor jeg blir ropt inn på oppvåkningen. Før tiden. Lenge før tiden.
Jeg skjønner straks at Pompel kunne trengt litt mer tid for seg selv. Men de vil ha hun ut. Fort som bare det. Med et salig glis i definitivt påvirket tilstand slår hun ut med armene sine og roper ut: Jeg elsker deg. Jeg føler meg noe brydd, men er glad for kjærlighets erklæringen. Jeg elsker dere alle, er hennes neste setning. Jeg går tilbake til det stadiet hvor jeg følte meg brydd. Men fortsatt ganske så glad i at hun liker menneskene som er rundt henne.

For meg ser det hele ut som om hun straks skal ta frem sitt visuelle trekkspill og sette hele bygget i bevegelse med gamle Nordsjøviser av Harry Brandelius. Jeg skjelver, bygningen skjelver. Personalet skjelver. Jeg roer det hele ned med å si at hun er bedre på trombone. Kanskje en annen dag svarer personalet i kor. Jeg kan ikke annet enn å skjønne dem. Skjønne dem.

Så var det å få fram krykker, justere oppturen hennes noe, en pille der og en pille et annet sted. Ansvarlig lege prater oss ut døren med forklaring av hva forskjellen mellom menisk og bruskskade egentlig er, andre overtar og fortsetter praten inn i heisen. Lykke til fra alle oss. Ikke ring, vi ringer dem var tonen.

Men vi skal klare oss, vi to Pompel, sier Muffedillen i det han stuer henne inn i bilen og opp til Pompels mor. Og dersom hun ikke har blitt kastet ut enda, så er hun nok der fortsatt.

Gla’ i deg og Pompel.


- Muffedillen

4 kommentarer:

pilt sa...

Oi, dere har visst hatt litt av en dag begge to. Grunnen til at jeg oppdaget innlegget akkurat nå, var en lett bekymret telefon fra Pompel, som fortalte at det sto noe på bloggen som hun snarest mulig ville vite hva var. Ettersom jeg leste det opp, var latteren til Pompel så intens, at jeg til slutt bare hørte en slags hvesing i andre enden.

Jeg skulle skrive følgende hilsen fra Pompel: Hun fikk så vidt med seg innlegget innimellom Pils hysteriske latteranfall. Forøvrig så står hun ved alt hun har uttalt i lykkerusen etter operasjonen :-)

God bedring Pompel, og lykke til Muffedillen med den forestående rekonvalesensperioden. Husk, sjokolade løser det meste :-)

Vaktmesteren sa...

"Trøtt i håret" ! Den likte jeg, kan så levende se det for meg...
Men Sambucca - det kan gå utover mer enn knær.
Kjære Pompel: Ha en riktig god bedring, og håper du får riktig godt stell. Blir du riktig bra så synes jeg du skal ta med trombonen på sykehuset og blåse ut noen takter til dem.

HinkePompel sa...

Pompel synes hun har en riktig så søt Muffedille - og benytter anledningen til å minne om at hun har fått forbud mot å ligge på kne og vaske gulv det neste halvåret
:0D ...etter sambucca går det fint å åle seg på ryggen....
Har nå kommet hjem, litt forsinket men ved godt mot, men har enkelte logistikkvansker...frakt av glass eller kaffekopp med noe oppi f.eks...sjokoladen kan man jo bare putte oppi lomma :0)

pilt sa...

Kanskje det er på tide å trene kattedyra til å gjøre litt nytte for seg? Hente kaffe til Pompel for eksempel? Hvis de får en liten tralle de kan dra etter seg over gulvet, så kan de jo hente alt mulig rart :-)