Jeg vet ikke hvilken overskrift jeg skal ha denne gangen, jeg er sliten

I dag har jeg hatt en telefonsamtale med trygdekontoret (T). Og nei, dette er ikke noe min overivrige hjerne har funnet på. Vel kan jeg ha et rikt indre fantasiliv, men det handler sjelden om byråkrati. Altså - telefonsamtalen:

Pilt: Jeg lurer på hvor saken min står i systemet nå for tiden. Jeg har ikke mottatt noen utbetalinger på 5 uker, og det er problematisk.

T: Hm, jeg skulle ha ringt deg. Vi har et problem. Du må til nevrolog, vi trenger en uttalelse til.

Pilt: Ja vel?? Jeg har vært gjennom to nevrologiske undersøkelser allerede, dere vet det?

T: Ja, vi vet det. Men det er en stund siden. Legen her mener vi trenger en oppdatert nevrolog uttalelse.

Pilt: Ja vel?? Da jeg var i møte hos dere i mai, sa dere at saken min var klinkende klar. Jeg skulle bare underskrive på skjemaet dere skjøv inn i hendene på meg, så ville alt ordne seg. Dere på trygdekontoret sa til meg at jeg ikke hadde noe annet alternativ enn å søke om uføretrygd, en søknad dere så ville innvilge.

T: Ja, jo, kanskje det. Men det var en annen saksbehandler. Jeg har saken nå, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Derfor måtte jeg spørre noen til råds. Han jeg spurte syns det ville være bra med en nevrolog uttalelse. Syns du det er greit?

Pilt: (Her tenker jeg: Det er så morsomt når trygdekontoret spør: Er det greit for deg? For hva ville egentlig skje hvis jeg svarte: Nei, det er slett ikke greit for meg. Etter et 20 talls (eller noe sånt, jeg er kommet ut av tellingen) undersøkelser er jeg så gjennomanalysert både psykologisk, nevrologisk, nevropsykologisk, for ikke å snakke om billedmessig (røntgen, ultralyd, MR, CT), fysioterapeutisk, gynekologisk (hva nå underlivet mitt måtte ha å si for en nakke/hodeskade, kanskje de tror jeg er hysterisk og vurderer å operere ut livmora for å se om jeg blir mer normal da?), psykomotorisk, akupunkturisk gjennomhullet, hjerteundersøkt, urinprøvet, samt at litervis av blod er blitt tappet og analysert, jeg har satt sammen IKEA-møbler og skrudd sammen skruer under overvåkelse av Aetats mesterhjerner. Jeg har det skriftlig at jeg verken er gal eller hypokonder, og jeg har sikkert vært gjennom enda flere undersøkelser, men nå klarer jeg ikke engang å huske dem.)

På spørsmålet om det er greit for meg, svarer jeg: Har jeg noe valg?

T: Eh, nei.

Pilt: Neivel, men da gjør jeg jo som dere sier da (som jeg alltid gjør).

T: Du må forresten underskrive på at du henlegger uføresøknaden du har sendt oss.

Pilt: Hva? Men jeg søker jo om uføretrygd etter anbefaling fra dere?

T: Ja, men siden vi ikke har den nye nevrolog uttalelsen enda, så blir jeg nødt til å gi deg avslag på søknaden. Det tar seg ikke bra ut for deg om vi gir deg avslag. Det er bedre at du ber om at søknaden din blir henlagt.

Pilt: Ja vel?? Hva, eh, hm, altså, æh…

T: Du kan sende inn en søknad om rehabiliteringspenger så lenge.

Pilt: Ja vel?? Dere har sagt til meg at den ordningen er oppbrukt for meg.

T: Eh, ja. Men nå kan du få rehabiliteringspenger allikevel. Men du må sende et søknadsskjema om det.

Pilt: Ja vel?? OK, hvis du sier at det er det jeg må gjøre, så gjør jeg det da.

T: Akkurat. Du må søke om rehabiliteringspenger. Samtidig må du altså skrive under på at du henlegger uføresøknaden. Jeg vil også sende deg et søknadsskjema hvor du søker på nytt om uføretrygd.

Pilt: Altså, jeg må: Henlegge uføresøknaden, søke om rehabiliteringspenger, og samtidig søke om uføretrygd (altså den samme søknaden som jeg samtidig ber om blir henlagt).

T: Det er riktig.

Pilt: Det er mye byråkrati hos dere.

T: Hva? Nei, men når du sender uføresøknaden på nytt, så trenger du jo ikke fylle ut hele skjemaet på nytt. Du skriver bare navn, fødselsdato og underskriver. For vi har jo alle opplysningene på den opprinnelige uføresøknaden du sendte.

Pilt: (Pilt sitter nå og kjenner på følelsene sine, noe må man jo holde på med når man er alene hjemme hele dagen. Trygdekontoret og Aetat har pleid å gjøre meg så sinna. Sinnet er borte nå, jeg orker ikke. Jeg kjenner etter om det hele føles latterlig. Nei, jeg føler ikke for å le. Jeg kjenner bare at jeg er resignert. Jeg kjenner at det føles urettferdig at fordi noen mennesker utnytter det offentlige systemet, så er hele systemet preget av en slags paranoid tilstand hvor alt må sjekkes om igjen og om igjen – i tilfelle jeg er en person som prøver å svindle dem. Jeg tenker på hva det koster skattebetalerne å sende meg til endeløse rekker at fagfolk som ikke kan hjelpe meg, fordi det faktisk ikke finnes en behandling verken her eller noe annet sted i verden som kan kurere meg. Jeg tenker på alle ressursene som brukes av byråkratene på å få folk til å sende endeløse rekker av skjemaer. Tenk om de ressursene i stedet kunne blitt brukt på medisinsk forskning – kanskje man kunne kommet opp med en behandling mens jeg fremdeles er i live? Da kunne jeg til og med forsørget meg selv, og sluttet og ha sugerøret ned i statskassa. Det ville vært noe det!)

Jeg svarer: OK, jeg sender deg alt du ber om.

T: Fint.

Pilt: Vi kommer nok til å snakkes igjen flere ganger vi.

T: Ja, vi gjør nok det.

Neste gang noen spør meg hva jeg holder på med når jeg er hjemme hele dagen, så kommer jeg til å skrike. Neste gang jeg ser noen uttale seg om hvor lettvint det er å bli uføretrygdet her i landet, så kommer jeg til å skrike. Neste gang noen uttaler seg nedsettende om trygdede, så kommer jeg til å skrike. Hvis jeg orker. Egentlig så tror jeg ikke jeg orker. Etter 5 år i et endeløst byråkrati, er jeg egentlig bare resignert. Hørte jeg noen snakke om verdighet?