Et hundeliv

I dag våknet jeg av at det sto ville ulver rundt senga mi og ulte. I panikk treiv jeg børsa ned fra veggen og satte etter dem. Sporene ledet meg over isen.


Sånn kunne det jo vært, men var det egentlig ikke. En hund på størrelse med en halvannen skoeske, satt nede i gangen og ulte fordi Vaktmesteren dro på jobb. Hvilket minte meg på at det var dagen for å være hundebarnevakt. Jeg trakk dyna over hodet, og tenkte at det kan jammen være oppskrytt og være hundebarnevakt for en liten hund som tror den er en ulv så tidlig på morgenen. Det var helt til jeg sto opp. Da slo det meg at det er alt for lenge siden det har vært en liten hund her i huset. Det er nemlig utrolig hva en liten kropp på størrelse med en halvannen skoeske faktisk kan romme. Det hadde jeg glemt, og det er egentlig litt trist. Jeg hadde også glemt hva man ikke gjør når man har en liten hund i nærheten. Man rører for eksempel ikke ved båndet dens 1,5 time før man har tenkt å gå på tur. For da tror den at vi skal gå på tur med en gang, selv om vi bare har morgenkåpe på oss. Det er utrolig hvor trist en liten hund på størrelse med en halvannen skoeske kan se ut når den oppdager at det var falsk alarm. Men jeg brukte leverposteitrikset, og da ble den glad igjen. Helt til den oppdaget at jeg ikke hadde tenkt å dele resten av frokosten med ham. Da ble han lei seg igjen. Til slutt så det ut som den hadde gitt meg opp. Det var helt til han så at jeg tok på meg buksene. Det er helt utrolig hvor yr en liten hund kan bli over å se at noen tar på seg et par bukser! For å unngå at den lille sank ned i en depresjon igjen, skjønte jeg at her var det bare å få opp farten. Opp med døra, og ut for den som en rakett. Du verden så mye det er inni den lille kroppen. Glede, energi, nysgjerrighet, iver, initiativ, pågangsmot, og det er til og med plass til noen voff ved synet av naboens kanin. Hunder vet virkelig å leve et følelsesmessig berg-og-dalbane liv. Det er kanskje ikke så rart at de må sove resten av dagen?


Undercover-snow-dog:




-Pilt